Pulehule

Et øyeblikk vurderte jeg å vie dette innlegget kun til helgens seksuelle opplevelser. Jeg kom frem til at det var en dårlig idé. I stedet skal jeg fortelle de få som leser dette at det er moro på Kongsberg Skisenter, at alle burde se filmen Watchmen fordi den er brutal og søt på en gang, at kjæresten min gir meg fine gaver og at madrassen under takvinduene på det nye rommet mitt er et ypperlig sted å pule.

Det hender jeg gjør fine ting

Jeg ble kvalm av bussturen fra Sondre til Porsgrunn. P4 eller P5 (jeg er ikke sikker på hvilken vi tok) tar ufattelig mange svingete omveier. Dessuten var det veldig varmt. Da vi kom til Down Town, fant jeg ut at det var en god idé å kjøpe nøtter. Polly Småsulten, for jeg var litt småsulten, men mest kvalm. Jeg kjøpte to pakker, for jeg hadde fryktelig lyst på nøtter. Etterpå drakk vi kaffe, og så gikk vi for å møte Frida. På veien gikk vi forbi en tigger. Kanskje han var uteligger også, men han så ikke egentlig sånn ut. Han hadde en kopp som han ville fylle med penger, men jeg hadde for øyeblikket ingen penger å avse. Derimot hadde jeg en nesten full pose med nøtter og tørket frukt. Disse delte jeg med tiggeren. Han trodde først det var penger, enda jeg sa ordet mat flere ganger etter hverandre, men da han fikk se nøttene, forsto han hva det var. Det så ut som om han ble glad. Han nikket masse og smilte. Da ble jeg glad, og så gikk jeg videre og møtte en mann med en labanpose som snakket om matpenger.

Sengekos

I dag gikk jeg ut for å se etter seng til det nye rommet mitt. Den skal stå under de to takvinduene mine og være 120 cm bred og 200 cm lang. Og 50 - 60 cm høy. Der skal jeg ligge og breie meg mens jeg ser på stjernene eller regnet eller hva som måtte finne på å skje på andre siden av vinduet. Pappa ble med meg ut for å se etter seng. Vi så på to stykker. En til ca fem tusen og en til ca åtte tusen. Gjett hvilken jeg falt for, 'a.

Jeg har lest, sett og hørt for mye krim.

Jeg drømte om brunost i natt. Det var veldig livaktig, enda jeg ikke har spist brunsot på jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har egentlig ofte problemer med å skille mellom drømmer og virkelighet, men jeg er ganske så sikker på at jeg ikke har spist brunost de siste dagene. Jeg våknet av et skudd. Det smalt i hvert fall. Høyt. Først trodde jeg det var en del av brunostdrømmen, men kråkene som flakset og skrek gjorde det klart at det ikke var det. Jeg merket meg klokkeslettet før jeg la meg til å sove. Jeg har sett for mye krim.

Du kommer ikke til å finne lykkeligere.

Jeg skal forsørge kjæresten min når jeg blir voksen, for jeg skal kunne masse og vite masse og jobbe litt og gjøre masse morsomt og tjene en del penger. Jeg skal slå alle i Bezzerwizzer. Enkelt, med alle tingene jeg kommer til å vite. Dessuten skal jeg fly med drage på sommerdager med blå himmel og sol og grønt gress. Løpe rundt barbent mens den flyr høyt over meg. Så skal jeg ha picknick i skyggen av et tre og være ute i det grønne gresset til solnedgang. Da setter jeg meg på verandaen på det store, koselige trehuset mitt og drikker vin mens jeg ser på rådyrene som spiser av ripsbuskene i den store, grønne hagen min. Jeg skal smile hele dagen og le hele natten. Tenk så lykkelig jeg vil være!

Det skulle vært første april.

Det er ikke rart at læreren ikke tror deg når du går inn i klasserommet til åttende og påstår at du har dumpet ned fra tiende fordi du gjør det for dårlig. Jeg klandrer i alle fall ikke mannen som sto bak kateteret for at han ganske raskt kastet meg ut. Selvsagt forsto han at det ikke var et hint av sannhet i det. Jeg gikk tilbake til timen, men jeg var ikke fornøyd. Det er ikke gøy å prøve å lure noen når de ikke tror deg. Den sikreste måten å lure noen på, er å ikke gi opp, det vet jeg jo godt. Derfor gikk jeg tilbake til klasserommet noen minutter senere og ba om å få låne en bok, siden jeg ikke fikk sitte i rommet med dem og være med på undervisningen. Det fikk jeg. På vei ut av klasserommet, så jeg at læreren lo av meg. Jeg ble ordentlig fornærmet og fortalte ham at det ikke var noe å le av, at det ikke er gøy å være så dårlig å naturfag at man må låne bøkene til åttendeklassinger. Jeg smalt døren igjen bak meg. Etter at jeg hadde kommet meg langt nok unna til å kunne dø av latter, skal læreren ha sagt at han "traff et sårt punkt der, ja". Jeg var virkelig ikke langt unna å dø i dag.

Da Hanne, Nils og jeg oppklarte mordet på Olof Palme.

Det var en sommer for mange år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange år det er siden, men det er ganske mange, for detaljene begynner å forsvinne. Det er derfor jeg vil skrive om dette nå, før jeg har glemt det helt. Det var altså denne sommerdagen. Det var ingen typisk sommerdag, jeg er faktisk ganske så sikker på at det var skyer. Overskyet, til og med. Helt grå himmel. Kanskje det ikke egentlig var en sommerdag, men derimot en høstdag? Det kan egentlig stemme. Jeg tror broder Nils og jeg hadde tenkt oss til Tusenfryd i løpet av oppholdet hos vår kusine Hanne. Der skulle vi selvsagt bare være én av dagene, så resten av tiden måtte gå til noe annet. Den ene dagen var tanten min der også, og når tante er i nærheten, må man se på møbler. Helst gamle. Helst billige. Helst noe man kan fikse på. Helst brukt. Følgende opplysning vil kanskje sjokkere en del lesere, men vi endte altså opp i en brukthandel. Mens tante så på møbler, havnet Hanne, Nils og jeg i et hjørne av den store kjelleren med brukt tull. Blant skuffer og skap sto det en eske på størrelse med en skoeske. Det hender jeg tenker at det kanskje faktisk var en skoeske, men det ville vært for tilfeldig. I esken – som kan ha vært en skoeske – lå altså alle disse brevene. Det var tegninger der også, tror jeg. Barnetegninger. Vi begynte å se litt på brevene, og vi trengte ikke mange minuttene med brainstorming før vi hadde løst hele mysteriet. Mysteriet med mordet på Olof Palme. For å være helt ærlig, hadde jeg ikke en gang hørt navnet hans da jeg sto i brukthandelen og leste de avslørende brevene. Den dag i dag vet jeg fortsatt skammelig lite om hvordan historien er. På det tidspunktet jeg leste brevene, var min stilling i saken en smule merkelig. Jeg visste ikke noe av det alle vet, men jeg visste alt det ingen har klart å finne ut. Brevene var vage, uklare, upresise, udetaljerte. Og de få detaljene som var, husker jeg svært lite av. Da vi hadde hele historien klar, var jeg helt i hundre. Vi skulle kjøpe de brevene, med en gang! Ta dem med hjem og gå gjennom dem mange ganger. Finne alle skjulte budskap. Hanne var ikke så sikker. Jeg hadde nok klart å overtalte henne, hvis ikke tante hadde kommet og fått oss til å ombestemme oss. Jeg har angret siden den dag. Jeg skulle så gjerne hatt historien her nå. Dessverre husker jeg heller lite av historien. Det er likevel noen ting jeg fortsatt kan trekke frem fra de dype krokene av hukommelsen min. Hver gang jeg tenker på innholdet i brevene, får jeg et bilde i hodet. En liten hytte i en skog. Utenfor står det en mann. Han dør av et hjerteinfarkt. Jeg husker også noe med en hagle. Jeg tror historien var slik at mannen til hun som skrev brevene, ikke hadde dødd av naturlige årsaker, men var blitt skutt ned med hagle. Drapet på Olof Palme var altså et hevnmord. Jeg er så lei for at jeg ikke kan gi dere detaljene som gjorde at vi kom frem til dette. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke trosset min tante og kjøpte med meg de brevene.

Radioteater

Så lenge jeg kan huske har jeg hørt på hørespill. En gang fikk jeg en lydbok i stedet, og det var ordentlig nedtur. En dame som leste Narnia (den første boken) og gjorde til stemmen sin på flaut stygge måter der det var direkte tale. Aldri mer lydbok. Til nød kan jeg vel sette på en lydbok, men aller helst hører jeg på de gode gamle seriene som jeg har hørt ørten ganger. Helst Dickie Dick Dickens. De tre første seriene, det er nemlig de som er bra. Cox er også bra, men den første serien ("Mord er straffbart") er overlegent best av alle jeg har hørt. Man kan med andre ord si at jeg liker det NRKs radioteater laget på sekstitallet. Det er herlig. Lydeffektene er supre, stemmene er meget spesielle. Det siste er egentlig veldig viktig, for i alle hørespillene jeg har hørt som er mer eller mindre nye, er stemmene utrolig kjedelige og like og monotone. Ikke barskt på noen slags måte. Jeg skulle ønske det fantes flere hørespill med kvaliteten man finner i Dickens og Cox. Håper virkelig jeg snubler over noe flott en dag.

Forever Until The End

Nå vil jeg vie litt plass til disse fire ordene som allerede første gang jeg så dem lyse på taket på en bygning på Klosterøya, gravde seg dyp inn i hjernen min og lå der og ulmet til det ganske raskt ble yndlingsordene mine. Jeg liker disse fire ordene så utrolig godt. Det er jo ikke egentlig så rart, er det vel? Tenk over det. Delen med "the end" erkjenner jo at det vil komme en slutt. Likevel er det ikke trist, leit, kjipt eller trasig, fordi ordet "forever" også er med. Det er mest sansynlig den mest positive, men likevel realistiske, sammensetningen av ord jeg har hørt i hele mitt liv. Det er helt utrolig hvordan fire ord kan bety så mye. Jeg blir stum.