Facit 1620

Jeg har en mekanisk skrivemaskin. En Facit 1620. Den sier "Thcuck, thcuck, thcuck, thcuck, thcuck, ka-PING!, rrrrrrr, tchuck, thcuck, thcuck, thcuck." Pling-lyden gjør meg glad. Den er så positiv. Den sier ikke "Ånei, nå er det ikke mer plass igjen på linjen", den sier: "HURRA! Du kan begynne på en helt ny linje!". Det synes jeg er søtt. Punktumene er fine også. Harde, store. De har litt samme effekten som ordet STOPP i et telegram. Punktumet markerer virkelig at setning slutter der. Der, ingen andre steder. Ikke som pingle-punktumene på PC, de har dårlig selvtillit. I begynnelsen ville ikke d-tasten gå tilbake, men nå gjør den det uten å klage. Den trengte å bli litt brukt. Når jeg lager understreker, blir det litt rødt i dem, for båndet begynner å bli gammelt. Jeg skal snart ut og se etter nytt. Jeg liker det røde i understrekene. ' får jeg ved å rulle ett hakk opp og sette et komma. Det ser bra ut. Alt jeg skriver på min Facit 1620 får et så personlig preg, med alle ujevnheter og rødeskjær som måtte komme. Det er så koselig å skrive på den. Den fungerer for meg som bankebrettet fungerte for den 25 år gamle hovedpersonen med en god og en dårlig venn og en bror som er mindre sympatisk enn ham i boken "Naiv. Super." av Erlend Loe. Det er forsåvidt en bok alle burde lese. Den skulle vært skrevet på skrivemaskin.